Gå til innhold

Tanker

«Bullshit gidder jeg faen ikke»

Ordene er nylig avdøde Kjell Nupens og sitatet er hentet fra hans siste intervju i A-magasinet 14.3. En tankevekkende og vakker artikkel av Finn Skårderud. Den berørte meg så sterkt og fikk meg til å reflektere over mitt eget forhold til døden – og livet.

Det er ingenting som skremmer meg som døden, selv om – eller kanskje nettopp fordi – jeg vet at den er en uunngåelig del av livet. Fra jeg var liten har den skremt vettet av meg – hvordan den så ut, føltes, ja for den saks skyld luktet og om jeg kom til å høre den. Jeg hadde en livlig fantasi og min ”hang” til dagdrømming gjorde meg ingen tjenester i denne sammenheng. Theodor Kittelsens sterke skisser av Pesta, virkeliggjorde ytterligere mitt mareritt om døden. Fortsatt kan jeg ikke se på disse bildene uten at jeg blir grepet av angst.

Så hva er det som er så vanvittig skremmende med døden? Og hvorfor blir den fremstilt så grufullt når vi vet at den blir oss alle til del? Og at det er det eneste som er sikkert i livet.

Steve Jobs skal ha sagt at døden er livets beste oppfinnelse, fordi den skaper fornyelse og sørger for at vi bruker tiden vår. Ser jeg bort fra smerten døden bringer med seg, kan jeg se hans standpunkt – rent teroetisk. For få ting skaper så mye smerte som døden – å miste sine kjære, og selv å dø. Og hva skjer etterpå, om det skjer noe i det hele tatt? Det virker på mange måter så bortkastet å komme hit, surre rundt, for så å bli borte igjen.

Vår tid er avmålt, det vet vi. At jeg har avmålt tid, gjør at jeg i større og større grad tenker igjennom hva jeg ønsker å bruke den tiden på, og hva som er bullshit. Og da tenker jeg ikke på at jeg skal gjøre og oppnå mest mulig, presse inn alt jeg kan av ting og gjøremål i den tiden jeg har. Men livskvalitet – å ha det jeg mener er et godt liv uavhengig av hva jeg tror er forventet av meg. Å fylle det med mening, gode relasjoner, gode opplevelser. Tiden er kostbar – hvor er det verdt å bruke energi og hvor er det ikke det?

For min del:
Definitivt ikke på å være selvkritisk eller dømme andre. Opptatt av hva alle andre synes. Irritere meg over idiotiske ting. Være nedsideorientert, se et halvtomt glass istedenfor et halvfullt et. Alt det som gjør at jeg føler meg liten, uttafor eller hemma.

Definitivt på de jeg elsker – min nære og kjære. På det jeg brenner for og synes er gøy, prosjekter og ideer jeg bare tror på uten «god grunn». Stillhet, skjønnhet, natur. Alt det som gjør meg glad, fredelig og fri.

Og viktigst – det får meg til å tenke på hvor heldig jeg er som er vokst opp i en familie som har gitt meg alle muligheter. Min skjønne, kloke mann som fortsatt gir meg alle muligheter og de deilige, spennende barna mine. Mine herlige venner og nære samarbeidspartnere som inspirerer og hjelper meg hver dag. Jeg har så mange gode hender å holde i!

Sånn sett er døden en god nok (eller ok…) oppfinnelse fordi den gjør at jeg setter pris på livet. Det er vel nettopp det – når man føler at man har fått opplevd det man ønsker og at livet har gitt mening, så er man kanskje klar for å dø. Det er ikke jeg ennå, det er vel derfor jeg heller ikke riktig kan forsone meg med den tanken.

Jeg elsker livet! Så får jeg heller tåle at jeg skremmes av døden, jeg tar det som et godt tegn.

perfekt uperfekt

Vanlig uvanlig

Det er til tider fristende å ikke skille seg ut og være lik som ”alle andre”. Og allikevel så vanskelig å holde seg der. For hvem er ”alle andre”, og er de egentlig like?

Selv har jeg virret mye mellom å ville være Cathrine Liksomalleandresen, for å så å ville være Cathrine von Unikundschpesiell. Jeg vil gjerne være inne i boksen, men så vil jeg allikevel ikke. Helst vil jeg være hun snille, blide, varme. Av og til hun uforutsigbare, asosiale, sinte. Og aller mest hun kreative, dagdrømmende, humoristiske.

Og jeg ER dem alle sammen – i god blanding. Og oppå alt dette er jeg av og til også både redd og kompetitiv, hele tiden med en ufattelig stor glede av og kjærlighet til livet. Motsetningsfyllt? javisst. Og slik er vi vel egentlig alle.

De fleste av oss ønsker å føle oss fri. Det er så slitsomt å holde tilbake sider av seg selv. Men så gjør vi det allikevel, det er på mange måter besnærende å være ”innafor” også. Og jo mer vi skjuler, jo mer hemmet blir vi. I forsøket med å passe inn alle steder passer man ikke inn noen steder, og ender kanskje opp med å bli oppfattet som uekte eller vanskelig å forholde seg til. Med ryggrad som en glassmanet – som min mor sier. Spesielt tilfredsstillende er det definitivt ikke.

Det ligger en stor sårbarhet og ydmykhet i det å se på det man anser som sine mindre flatterende sider, og akseptere dem som en del av seg selv. Men for å frigjøre dine gode sider, må du også anerkjenne de sidene du ikke er så fornøyd med. Det ene fungerer dårligere uten det andre. For å vite at man har det fint, må man også ha kjent på hvordan det er å ha det kjipt.

Jeg har hørt at skam er det som i sterkest grad hindrer oss i å vise sårbarhet. Skam i alle slags varianter av ”jeg er utilstrekkelig”. Så mye rart jeg har skammet meg over som enten er helt naturlige ting (som den gang jeg var i puberteten) eller noe som egentlig er veldig kult og som gjør meg til meg (som dagdrømming). Carl Jungs karakteristikk av skam som ”sjelens sump” er betegnende. Jeg synes det stemmer godt.  For når vi går rundt og skammer oss, blir vi hemmet. Hemmet fra å komme inn til kjernen og godsaker som kreativitet, tillit, utfoldelse, nysgjerrighet, humor. Og kanskje viktigst av alt – kjærlighet og frihet. Lite er så avvæpnende og befriende som når et påtatt image fordufter. Det fører til nær og god kontakt med andre mennesker. Det er nå min erfaring.

De gangene jeg tar en sjans og viser meg sårbar om det jeg anser som mine flaue sider, er det helt utrolig hvilken varme jeg blir mottatt med. Og de gangene jeg klarer å le av dem, blir de helt ufarlige. Det er så befriende og jeg kan bruke dem til noe konstruktivt. Fungerer så overraskende mye bedre enn å være tøff, kald og å tro at jeg skal klare alt alene. Jeg trener fortsatt på å huske på det…

Vi er de vi her – helt perfekt uperfekte og vanlig uvanlige. Vi har gode sider som vi liker å vise frem. Og vi har mindre flatterende sider som vi prøver å holde skjult. Det som er fasinerende, er at uansett hvor godt vi tror vi skjuler dem, ser omgivelsene dem allikevel.

Så i stedet for å gjemme dem, vær stolt av dem. De er en del av deg. Det er det mangefasetterte i deg som gjør deg spesiell, som tar deg videre og som forhindrer deg i å ha det kjedelig – og å være kjedelig.

Mandag morgen (17.3.14) skriver Ann Elin Schussel og jeg om dette temaet på Hegnar Kvinner – les det gjerne her: http://www.hegnar.no/kvinner/

BeDifferent

På modige kyllingføtter

Å begynne å skrive blogg har vært en lang prosess for meg. Første gang jeg ble spurt om jeg ikke skulle skrive litt var det første jeg tenkte ”Hva har jeg å formidle som er av interesse, noe som ikke er sagt før?” Jeg la listen utrolig høyt og tenkte at hvis jeg først skal skrive noe – bry noens tid med det – må det virkelig være cutting edge, state of the art, noe som ALDRI har vært skrevet, sagt, tenkt, sett eller hørt før… En rimelig høy terskel, faktisk så høy at jeg skremte vettet av meg selv. Ble helt handlingslammet og slo hele tanken fra meg i flere måneder.

Noe var allikevel vekket i meg så jeg begynte jeg å skrive litt for meg selv og fant ut at jeg likte det. Viste det jeg skrev til noen meget få og meget betrodde personer som vennlig og entusiastisk dyttet meg videre. Fantastiske Ann Elin Schussel tilbød meg å legge ut et anonymt innlegg på hennes blogg så jeg kunne få følelsen av hvordan det så ut på trykk (for øvrig en blogg det er verdt å følge – Dagens Innsikt på Facebook). Så jeg skrev; ærlig og sårbart – hvilket jeg turte fordi jeg visste det var anonymt. Responsen jeg så gjorde meg modigere, og fikk meg til å tenke at ”mulig alt er sagt og hørt, sett og skrevet tidligere, men ikke på min måte med mine ord”.

Noen måneder senere, men fortsatt skjelven i knærne, hopper jeg nå uti det og legger det samme innlegget ut i full åpenhet – inspirert av sitatet nederst i teksten og fordi jeg tror temaet kan ha relevans for flere enn meg:

Oktober 2013:
”Hva er det som gjør at jeg så ofte gjør meg selv mindre enn jeg trenger å være? At jeg legger begrensninger på meg selv? At jeg ikke alltid tør å si høyt hva jeg mener? At jeg tenker at jeg ikke har et budskap av betydning? At jeg ikke forteller de jeg elsker at jeg ikke bare elsker dem, men elsker dem betingelsesløst – at det ikke finnes noen ende for min kjærlighet? At jeg tenker at hvis jeg er meg selv fritt ut blir jeg for mye, for gæern, for rar, for sårbar, for…

Jeg har ikke noe godt svar på dette – og jeg tenker at det er helt menneskelig. Men det jeg vet er at jeg elsker å møte mennesker som ikke legger begrensninger på seg selv. Som tør å si fritt og høyt hva de tenker og hva de føler. Som deler sitt budskap uansett hvilken form det kommer i. Som er levende, spennende, varme og hemningsløse. I all sin sårbarhet, sitt engasjement, sin lidenskap, sin klokhet, med alle sin ideer, sin iver, sin ro – hva enn det måtte være. Introvert og stillfaren eller ekstrovert og høylytt. Spiller ingen rolle. Mennesker som er seg selv fullt og helt, på godt og vondt. Møter med slike mennesker fyller meg med energi og gjør at jeg også føler meg levende, slipper mine begrensninger og elsker å være den jeg er. Og hvert slikt møte er en viktig påminnelse om at det er av betydning at jeg har integritet og frihet til å være meg selv, fullt og helt, på godt og vondt. Vi har alle et budskap, talent og kvaliteter som er unike for oss og som verden rundt oss trenger. Og hvis ikke du er deg selv, hvem skal være det da?”

Så, hva har jeg lært av dette?

  •  Egen drivkraft! Skal du gjøre noe nytt (for deg) så gjør det først og fremst for din egen skyld, fordi du har lyst og på din måte. Da spiller det mindre rolle hva andre måtte synes.
  • Lavterskel er bra! Det er ikke så farlig! Altfor lett å legge lista så høyt at man blir handlingslammet og det ikke blir noe av noenting.
  • Litt skummelt er stas! At jeg skriver blogg er ikke nødvendigvis en stor berikelse for menneskeheten, men det er et stort steg for meg. Å dele på det jeg tenker på er for meg utrolig skummelt. For deg er det kanskje noe helt annet.
  • Sist men ikke minst – venner, venner, venner! Det er ufattelig viktig og en enorm inspirasjon å vite at jeg har den tryggheten og støtten som mine ærlige, gode venner gir meg. For dette er fortsatt ganske skummelt…

Og i den ånd må jeg bare dele ett av mine absolutte favoritt sitater av Nelson Mandela:

We ask ourselves, ”Who am I to be brilliant, gorgous, talented, and famous?” Actually, who are you not to be? You are a child of God. Your playing small does not serve the world. There is nothing enlightened about shrinking so that people won’t feel insecure around you. We were born to make manifest the glory of God that is within us. It’s not just in some of us; it’s in all of us. And when we let our own light shine, we unconsciously give other people permission to do the same. As we are liberated from our own fear, our presence automatically liberates others. 

to-infinity

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: