Gå til innhold

Superkrefter

Sledgehammer

16 år var jeg første gang jeg kan huske at jeg møtte det jeg kaller ”sledgehammeren”. Navnet er passende nok inspirert av min absolutte favorittsang det året; Peter Gabriels ”Sledgehammer”. For det var akkurat slik det føltes da jeg plutselig visste at det var dags – som å bli truffet av en sledgehammer med full kraft. Det var plutselig dags for å stole på meg selv og gå mine egne veier. På tvers av logikk, autoriteter og forventninger.

Arrogant, selvsentrert og kantete, men først og fremst veldig modig av en ung 16-åring, ser jeg nå. Selvom det ikke føltes slik da – det var bare helt nødvendig. Det ble bråk, selvsagt ble det det. Men det spilte ingen rolle for meg, utrolig nok. Og da bølgene la seg, viste det seg å åpne mange nye dører. Og det forandret alt.

Jeg tror det kan kalles intuisjon, og at akkurat dette er min intuisjon på høytaler. For siden har sledgehammeren slått til hver gang det har vært tid for å våkne opp, slippe en drøm, finne på noe nytt. Til stor ståhei, kanskje aller mest for meg selv. For den kommer like uventet og brått hver gang. Jeg kan vri og vende på meg, fundere og frustrere. Som jeg skrev i forrige innlegg er det en kaotisk og smertefull prosess. Og sikkert ganske så enerværende for de som er nær meg.

Det er vanskelig å beskrive hva som skjer, når den slår til. Det er som å bli banket ut av min egen kropp, inn i en utavmegsjæl tilstand hvor jeg tar en avgjørelse jeg ikke helt forstår rekkevidden av. Det må bare gjennomføres. Og etterpå sitter jeg litt fortumlet igjen og lurer på hva som i heite skjedde nå. Til jeg ser hva som som oppstår i stedet. Da forstår jeg hva som egentlig skjedde og hvorfor det måtte skje akkurat nå.

Intuisjon er vanskelig å forstå og forklare. Ikke minst å begynne å tro på. Det er tatt meg lang tid.

Men nå vet jeg at når det er dags kommer sledgehammeren. Den er definitivt ikke basert på rasjonale og lure strategier, men erfaringen viser at den alltid er til å stole på. Det er ingenting å lure på, det er bare å gjøre det. Selv om jeg ikke har en god forklaring. Hører jeg ikke på den slår den så hardt at jeg til slutt blir syk. Det har skjedd tre ganger. Og hver gang har det resultert i et stort skifte og et bedre veivalg.

Jeg har fått mange hyggelige, omtenksomme forespørsler om jeg har det bra etter forrige innlegg om å slippe en drøm – tusen takk for det! Og ja, jeg har det veldig bra. Fantastisk bra. Å gi slipp på noe som ikke fungerer lenger er alltid forfriskende og en ny start. Visst er det vondt å komme til erkjennelsen, men det er en tid for alt. Er rommet blitt for trangt, går man ut.

Hva jeg ga slipp på denne gangen spiller ingen rolle for det føles sånn hver gang. Omtrent slik er alltid forløpet og det umiddelbare etterspillet av sledgehammerens ”herjinger”. Men det som oppstår i kjølvannet er alltid litt forskjellig, og alltid like uventet og fantastisk. Denne gangen er det til og med vakkert. Jeg er helt overveldet. For når alle ”må” og ”bør” og ”kunne vært” og ”burde vært” blir lagt dødt, står man igjen med det som virkelig betyr noe.

Det er verdt å gi slipp på en drøm iblandt for å oppleve akkurat det.

Cute-ladybug-green-mobile-wallpaper-free

 

Å slippe en drøm

Jeg har nylig gitt slipp på en drøm som har vært enormt viktig for meg – lenge. Det er sårt, og veien til den avgjørelsen har vært lang og smertefull. Men det er også en stor lettelse å endelig ha kommet dit at jeg ga slipp.

Det er ikke lett å tro på noe som ikke så mange andre tror på. Det er ikke lett å se at du hadde rett i det du trodde på – og innse at du allikevel ikke bør fortsette, selv om du kan. Det er vanskelig å gi seg mens leken er god, og la intuisjon overdøve logikk.

Det er ikke lett å føle seg usynlig og ubetydelig, og samtidig skulle opprettholde troen, moralen og optimismen. Det er ydmykende å møte hersketeknikker og arroganse. For å tåle det skal man ha en usvikelig tro. Er troen sterk nok, er motgang og hindre å regne som rusk man kan knipse bort.

Men når den ukuelige troen svikter, kan man bli fullstendig spist opp av slike ting. Det går utover humør, stolthet, selvtillit og etterhvert også helsen. Da er det på tide å gjøre noe annet. For man velger selv om man vil la seg spise av det eller ikke.

Selve beslutningen er sjelden vanskelig. Men gjennomføringen av den og reisen for å komme dit kan være brutal. For meg er den det. For når tar man egentlig den avgjørelsen? Når går man fra en tanke til å gjennomføre det? Hvordan vet man at den er riktig? Og når den beslutningen drar med seg andre enn deg selv, hva gjør du da? Hvor lenge venter du?

 

Jeg har selvfølgelig ingen gode svar på det. Hadde jeg hatt det hadde ikke mine egne prosesser vært så langvarige og kaotiske. Men når det over lang tid koster langt mer krefter enn det gir, er drømmen definitivt ikke lenger en god drøm. Og hvis du ikke har det godt med situasjonen er det stor sannsynlighet for at de rundt deg heller ikke har det så fint. Det er tid for å mobilisere noen superkrefter og ta et valg.

Å bli stående i veikrysset uten å velge en vei skaper en propp hvor ingen kommer videre. Å stikke hodet i sanden og håpe at det går over, gjør det bare verre. Å ta et valg og begynne å gå setter i gang bevegelse uansett hva som måtte skje videre. Det er alltid å foretrekke fremfor å bli stående i limbo.

Det er vondt å gi slipp på en drøm. Det er en sorg. Og det er lett å føle seg dum over at det ikke ble som man hadde trodd. Men jeg er veldig glad for alt som var, og sånn som det ble. Det ble så fint allikevel.

140425 Å slippe en drøm

 

Ganske god alene…men sjelden best

I dag morges gikk jeg på en aldri så liten smell – igjen.

Boken jeg skrev om i forrige innlegg, er nå i full gang. Eller dvs…bøkene… En enslig idé som surret rundt i 10 år har i løpet av drøyt to uker blitt til handling godt i gang på bok nr 1 og utkast til 3 til. Til og med den perfekte illustratør på plass! Det har gått så fort! Og dette fordi to spesielle personer tente på ideen og skapt liv i den sammen med meg. Min før nevnte sønn Jacob samt Petter Winther, vår usedvanlige illustratør. Uten dem hadde vi ikke kommet så langt som vi har gjort på kun to uker.

Så desto større grunn til å undres over at jeg omtalte boken som ”min” ved frokostbordet i dag – til et undrende ”javel, er det bare din bok nå” fra min kjære mann. Oj sååå flau jeg ble, som å bli tatt på fersken i en eller annen shady business… Jeg har nemlig en lei tendens til å henfalle til at jeg kan og bør aller helst gjøre ting på egen hånd. Og at det kanskje rett og slett blir aller best sånn. Så feil kan man jo også ta. Det beste jeg har gjort har jeg ALDRI gjort alene..

Jeg har en stor tiltro til at det er en grunn til at man møter akkurat de personene man trenger, til rett tid. Det var ”tilfeldig” at Jacob og jeg begynte å snakke om ideen. Og det var ”tilfeldig” at vi fant Petter, som egentlig er skuespiller. Samtidig har det seg også slik at disse to er usedvanlig gode på å ikke bare engasjere til samarbeide, men også å gjøre det til en lek. En viktig reminder det.

I disse dager er det ett år siden jeg gikk ”solo” for første gang og startet opp Pevelop – hvor jeg da var alene – men hvor vi nå er tre. Og dette året har gitt meg et helt nytt perspektiv på hva det vil si å samarbeide. Mye har skjedd, og mye er i ferd med å skje – helt umulig uten disse flotte samarbeidspartnerne som jeg er så heldig å ha fått underveis:

Mine nydelige kollegaer i Pevelop, Hanne Riege og Ebbeline Petterøe, som har tatt meg med inn i en helt ny verden.  Mine spennende samarbeidspartnere Ann Elin Schüssel og Hanne Fritzon. Mine kreative bokpartnere Petter Winther og Jacob. Og noen av mine herlige inspratører; Herman Wenstad (som inspirerte meg til å begynne å skrive), Annette Qvist (som alltid er hjelpsom og inspirerende), søster Ebba Løvenskiold (som gir meg gode PR råd), Are Strandli (som var den første jeg turte å vise skrivingen min til) og Kristoffer Brun (som alltid støtter ideene mine). Og på toppen av dette “styret” mitt (noe de ikke vet selv) – mannen min Ronny og min beste venninne Nina Gullerud som er to virkelig store strateger, og som kjenner meg aller aller best. Og fler som både støtter, inspirerer og korrigerer.

Og hva vil jeg så med dette, annet enn å uttrykke min store takknemmelighet over å ha denne nydelig buketten rundt min lille business? Synliggjøre hvor usedvanlig viktig det er å omgi seg med gode, flinke, inspirerte folk – selv for en som trodde det blir best når man gjør det selv. Det gjør ikke det, sier seg selv det. All erfaring, og kanskje spesielt fra det siste året, har vist meg at det hadde vært tungt – jeg vil si umulig – hvis jeg skulle gjort alt alene.

Jeg mener fortsatt ikke at man skal samarbeide for en hver pris, eller at man skal gjøre alt sammen, samtidig. Det finnes mange forskjellige former, og jeg mener at en sunn dose individualisme er en viktig del av et sunt og godt samarbeid.

 

Tilbake til bøkene – det er selvsagt litt uvant for meg å gå så høyt ut med dem før vi engang har pitchet ideen til forlagene. Men det kommer straks. I mellomtiden er prosjektet så meningsfullt for meg at jeg rett og slett ikke kan la være. Og det oppveier alt annet.. Dessuten er jeg ikke alene, det er stor trygghet og frihet i det. Og jeg er ikke redd lenger for å følge drømmen min, ref Larry Smiths TED talk om passion og drømmer:

www.ted.com/talks/larry_smith_why_you_will_fail_to_have_a_great_career

Min favorittsekvens: You can tell your kid ”That’s risky kid, you won’t earn a lot of money on that kid”…. or you can tell your kid: ”Go for it kid – just like I did”. Det rørte meg til tårer.

God påske!

easter-egg

 

Superkrefter

”Our deepest fear is not that we are inadequate. Our deepest fear is that we are powerful beyond measure. It is our light, not our darkness, that frightens us most.” Nelson Mandela

I prestasjonsbransjen blir vi ofte minnet om at for å lykkes (les vinne) må vi være vinnerskaller og kanskje først og fremst rå, helst hele tiden. Selvsagt ser jeg relevansen av dette i situasjoner og perioder hvor man virkelig trenger å være skjerpet og å få ut det lille ekstra. Men hele tiden da? Dette er et tema som engasjerer meg og gjør at jeg stiller meg mange spørsmål…

For hva innebærer det egentlig å være rå? Og er oppskriften alltid den samme? Er det ensbetydende med å være først, sterkest, mest profilert, mest høyrøstet, mest fokusert, mest busy, klare alt – on top of the game all the time. Eller finnes det flere måter å være rå på?

Og hva er en vinnerskalle? Finnes det flere former for vinnerskaller? Er det å ha en holdning om at man alltid ”vinner” uansett faktisk utfall eller er det at man faktisk alltid vinner konkurransen?

For meg er det naturlig å tenke at dersom vi nå sier at alle mennesker er unike, finnes det også uendelig mange måter å være både rå og vinnerskaller på. Det finnes ingen oppskrift – et utganspunkt og noen gode forbilder og råd, absolutt – men derifra finnes det ingen standardoppskrift.

Hva skjedde f eks med å ha det litt gøy? Eller å ha engasjement, lidenskap, inspirasjon, visdom, integritet – er det en del av å lykkes, å være rå og vinnerskaller?

Etter min mening handler det å lykkes – hva nå enn DET måtte innebære – om å tørre å være en kul og helt unik type; med andre ord deg selv. Og å ta utgangspunkt i det for videre utvikling. Verdens enkleste, vanskeligste og modigste metode. Det er jo så gøy med alt det rare og sære og sprø og fine og spennende vi alle tenker og holder på med. Og så kjedelig at vi ikke viser mye mer av det?!! Å være en kul, unik type handler ikke om alder, kjønn, status, kultur eller andre merkelapper. Tvert imot har vi alle en kul, unik type som gjerne vil ut og lufte seg og ta i bruk superkreftene sine.

Her er min hyllest til alle dere kule, unike typer og noen tanker om hva jeg mener det kan innebære å være nettopp det.

Superkraften Passion
Å kjenne det nære, brennende, intense i alt du gjør og alt du er. Profesjonelt og privat. Ha evnen til å fordype deg så intenst at du fullstendig glemmer tid og sted. Virkelig å brenne for noe meg hele deg og kontinuerlig søke kvalitet, det ultimate. Ha en nysgjerrighet og mangel på frykt for sterke, dype følelser – egne og andres. Være så nær et annet menneske som det er mulig, uavhengig av kjønn og alder, og virkelig se uten å la deg skremme av nærheten i det.

Å stole på og leve ut din passion gjør deg levende. Det er en vanvittig drivkraft, en ustoppelig flodbølge som gir deg fremdrift, utholdenhet, kvalitet og mot. Og uendelig med kreativitet. Et mål uten følelse og passion er bortkastet energi, det blir kun noe du tikker av som gjort. Et mål med passion gir mening og fornyet energi, hele tiden. Jo mer du brenner for en idé eller et mål, jo mer vil den forplante seg i din underbevissthet og kontinuerlig lede deg på rett vei.

Jeg har møtt mennesker som har oppnådd virkelig store mål, men når gnisten og lidenskapen for det de gjør forsvinner, blir alt allikevel meningsløst og tomt. Og jeg har møtt mennesker som har det motsatt – som ikke har nådd målet ennå, som ikke er helt der, som stadig møter motstand og hindringer men som har gnist, passion, troen som gjør at de fortsetter og fortsetter, og stadig finner nye måter og veier, ny inspirasjon og motivasjon. Deres kreativitet og utholdenhet er nærmest uuttømmelig, og deres livsglede likeså.

Passion eksisterer ikke utenfor deg, det er en gnist som er inni deg uavhengig av ytre faktorer. Javisst kan den bli slått ned av omstendighetene, men den vil alltid komme tilbake. Din intensitet og intensjon har en langt større effekt på din velvære enn utfallet du oppnår.

Hva er du så interessert i at det aldri føles som en jobb eller oppgave ? Glem hva du tror du burde gjøre som en ansvarlig voksen – gå  i deg selv og kjenn etter hva du virkelig brenner for og ikke kan klare deg en dag uten lenger – uansett hvor ubetydelig, sprøtt eller rart du kanskje tenker det er!

“Passion. It lies in all of us. Sleeping… waiting… and though unwanted, unbidden, it will stir… open its jaws and howl. It speaks to us… guides us. Passion rules us all. And we obey. What other choice do we have? Passion is the source of our finest moments. The joy of love… the clarity of hatred… the ecstasy of grief. It hurts sometimes more than we can bear. If we could live without passion, maybe we’d know some kind of peace. But we would be hollow. Empty rooms, shuttered and dank. Without passion, we’d be truly dead.” Joss Whedon

Superkraften Integritet
Være ærlig, hel og stå for den du er, det du mener, føler, tenker. Si nei når det er nok, ja når du har lyst. Være tydelig i dine standpunkt og verdier gjennom både ord og handling. Gå for det du tror på med stolthet.

Ta vare på og beskytte både deg selv og de som er rundt deg, utifra et langsiktig perspektiv på hva som er virkelig viktig. Sørge for at du får den ”næringen” du trenger for å kunne være deg selv, og gi det samme til andre. Når du er trygg nok i deg selv til å være åpen for andre menneskers ønsker og perspektiv, vil de føle seg sett, hørt og akseptert. Da tar du også vare på deres integritet.

Integritet er på mange måter et litt gammeldags, strengt ord, og det er lett å tenke på ”en sterk rygg, disiplin og prinsippfasthet”. For meg handler integritet om å være tro mot seg selv, sine innerste, viktigste verdier og samtidig respektere det samme hos andre. Når du handler ut fra dine kjerneverdier handler du med integritet.  Å handle med integritet gjør deg stolt av deg selv, å handle uten integritet gjør deg bare flau. Derfor vil jeg si at integritet er ekstremt tiltrekkende. Vi dras mot mennesker med integritet fordi de utstråler en åpenhjertet trygghet, balanse og fred. Dette smitter over og gjør det lettere for oss andre å slappe av og være oss selv. Det er godt å være på lag med en tydelig og integrert person.

Viktigheten av å ha integritet er et gjennomgående tema hos mine klienter.
Én leder definerer integritet som ”Å være tydelig, hel ved og ryddig overfor mine ansatte. Ha kontroll på leveringsevne og kvalitet”. En annen leder definerer integritet som ”Tillit, trygghet, ærlighet. Å kunne gå med rak rygg og vite at man har gjort sitt og ikke tatt noen shorcuts”.  En tredje som ”Å være en som ikke viker når det blir vanskelig, selv grunnsteinen for et godt og tillitsfullt samarbeid.”

 Hva er integritet for deg?

Det er lett å sette suksess foran integritet i det kortsiktige bildet. Det føles så helt konge å få igjennom den dealen, vinne den konkurransen, få den rollen – og da er det vel ikke så farlig om jeg firer littegrann på min egen integritet? Ingen får jo vite det? Joda, de merker dessverre (eller heldigvis?) det…

Jeg vil påstå at det er helt essensielt å prioritere integritet fremfor umiddelbar suksess. Ikke dermed sagt at suksess ikke er viktig og av og til helt nødvendig. Men din integritet er et kraftfullt veiledningsverktøy for den du ønsker å være. Integritet setter en høy standard, og gir deg langsiktighet, fred og verdighet – selv i situasjoner hvor ting ikke helt går din vei.

Vil handlig i tråd med din integritet øke dine sjanser for suksess? På kort sikt – ikke nødvendigvis. På lang sikt – definitivt. Som nevnt over – vi søker oss mot mennesker med integritet!

Når du har suksess, hva oppnår du som er enda viktigere for deg enn suksessen i seg selv? Hva er aller viktigst for deg til slutt? Hva består din integritet av?

Live so that when your children think of fairness, caring, and integrity, they think of you.» (H. Jackson Brown, Jr.) 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: