Gå til innhold

Inspireres av

Opportunities knock often…

…but sometimes softly.

I snart 10 år har jeg gått med en idé i hodet. En idé som ikke har villet slippe taket, men som heller ikke har vært sterk nok til å få meg til å gjøre noe med den. Men allikevel – den har ligget der, vaket og ventet. Tydeligere og svakere, og noen ganger helt glemt til den plutselig har begynt å presse seg på for alvor. Og hva er grunnen til at denne, etter min mening, veldig gode idéen ikke har blitt noen av? Nettopp det at den bare har vært en god idé, men foreløpig uten innhold. Jeg har ikke forstått hvordan jeg skal ta den videre. Inspirasjonen har ikke vært der. Før jeg helt tilfeldig – eller kanskje ikke – nevner ideen for min 12 årige sønn Jacob, som begynner å spinne av gårde og vips! så er vi igang med å finne innholdet. Rett der – foran nesen min hele tiden, er han som skulle hjelpe meg å materialisere idéen min.

Og det er det jeg har lyst til å skrive om i dag – hvordan de største mulighetene gjerne ligger rett foran oss. Og der vi kanskje ikke kunne fantasere om at de lå. Eller allerede i oss – bare å trykke på den rette knappen, lese den setningen som setter i gang fantasien eller høre akkurat den sangen som inspirerer. Gjør livet veldig spennende dette – å tenke på at rundt hvert hjørne og i de du treffer hver dag, eller helt plutselig, ligger det mye deilig potensiale og bare venter. Man kan gjerne reise jorden rundt, men det er slettes ikke nødvendig. Mulighetene er egentlig overalt.

Hver dag blir vi presentert for et stort antall muligheter. Og de forsvinner uten at vi en gang har lagt merke til dem. Vi går glipp av dem fordi vi er så busy med å gjøre andre ”viktige” ting. Jeg er sikker på at grunnen til at min idé plutselig falt på plass var at jeg tilfeldigvis hadde tid til den. Jeg hadde noen minutter hvor jeg ventet på noen, og min første innskytelse var selvsagt å ta frem telefonen, sjekke mailen, kanskje også facebook, surfe litt. Men så orket jeg ikke allikevel og jeg ble sittende å se tomt ut i luften i stedet. Da kom den med full pondus, idéen. Og fra å være en innskytelse fikk den en ramme og en retning som gjorde at jeg kunne sette ord på den og begynne å gjøre noe med den.

Så hva skal vi gjøre da for å begynne å legge merke til alle disse mulighetene. Et par ting synes jeg kan være hjelpsomt:

o   Interesse og nysgjerrighet. Være litt ”barnslig”. Drømme og sose litt. Lete etter input og informasjon. Vise interesse for sidepersonen køen, stille noen spørsmål el gi et kompliment, tulle om noe som skjer. Ofte blir det med det, men ofte setter det i gang noe, en samtale eller idé, som åpner opp for nye muligheter.

o   Tid. Roe ned tempoet litt. Glemme planer og regler og se hva som skjer. Noe av det beste som har skjedd meg det siste året er at jeg av fysiske årsaker ble tvunget til å drastisk redusere aktiviteten på alle fronter, og omjustere planene mine. Både fryktelig frustrerende og ganske skremmende – til jeg oppdaget alle godsakene som dukket opp som jeg ikke hadde hatt tid eller energi til å oppdage før.

o   Være åpen for sammenhenger. Overraskende mange ting henger sammen, eller kan settes sammen. Noen av de beste muligheten oppstår på de mest uventede steder, og til de mest usannsynlige tider. En skikkelig god mulighet er aldri den jeg planlegger.

o   Se innafor. Ofte ligger de beste mulighetene i dvale i deg i form av et glemt eller ubenyttet talent. Vi vet ofte ikke at en evne vi har er en mulighet. Legg merke til hva du liker å gjøre. Hva som synes helt selvfølgelig for deg og som ingen overraskende nok gjør noe med.  Sett i gang! Det som synes opplagt for deg er nødvendigvis ikke opplagt for andre, men kanskje rett og slett din helt unike idé.

 

Hva eller hvem i din nære omgivelser kan forløse den neste ”store muligheten” for deg?

Hva mener du trenger å gjøres noe med?

Hvor er behovet som trenger å fylles, men som ingen gjør noe med?

Hva opprører, engasjerer, frustrerer eller inspirerer deg?

Vær åpen for muligheter overalt.

 

Og Jacobs og mitt prosjekt? En barnebok – det blir magisk…

kreativitet

Here’s to you guys

I kveld har jeg lyst til å gi min ektefølte ros til to personer jeg har dyp respekt for. Jeg tror på det de driver med, budskapet deres og det de står for – og har gjort det i mange år. Jeg liker dem veldig, veldig godt. Og de fortjener langt større oppmerksomhet enn det de til nå har fått: Kristoffer Brun og Are Strandli.

Are og Kristoffer er verdensmestere i roing og vier mesteparten av sin tid til denne lite lukrative og ekstremt harde idretten. Lite oppmerksomhet, ingen penger å snakke om, knallhard konkurranse – og samtidig som de trener mer enn noen av oss i det hele tatt orker å tenke på, skal de slanke seg og for å holde en viss vektklasse. Og holde motivasjon og fokus oppe. Velkommen til en spesiell hverdag!

Alt dette er selvsagt usedvanlig imponerende og nok til å ta pusten fra enhver, men det som imponerer – eller egentlig inspirerer – meg aller mest, er de personene de er med de egenskapene de har.

For å begynne med starten: Høsten 2008 tuslet to forsiktige karer inn på mitt kontor. Lite visste jeg da at disse to tilsynelatende beskjedne og nærmest uunseelige unge mennene skulle bli så viktige og definerende for min vei som coach. Og viktigst – hvor mye de skulle lære meg som menneske. Men det var noe helt udefinertbart der, en kjemi og en felles visjon som gjorde at da vår betalte kontrakt var over, var det helt naturlig for oss å fortsette sammen pro bono. Det skulle vise seg å bli et av de beste valgene jeg har tatt.

Til daglig kan de virke usedvanlig – til tider nesten irriterende – avslappede, men hvilke villskinn de blir så snart de får på seg treningstøy og startnr. Ingenting avslappet over det! En interessant dualitet, og det er like gøy hver gang å se hvilken fokusert klarhet som kommer over dem når det begynner å ”lukte” konkurranse. Til tross for sine forskjelligheter utfyller de hverandre perfekt og klarer å bygge laget sitt rundt det. Det har ikke kommet av seg selv, men fordi de forstår verdien av ulikhet og jobber fokusert med å få mest mulig ut av dette. Dette resulterte bl a fortjent i nominasjon for Årets Lag på Idrettsgallaen 2014.

Det imponerer meg hvordan de tar ansvar for sin egen fremgang. Mottar tilbakemeldinger som kanskje svir, og gjør noe med det. Snur sine ”svakheter” til styrker. Har sluttet å gjemme seg. Finner mer og mer sin egen oppskrift. Og tenker større enn seg selv.

Jeg setter usedvanlig stor pris på disse to som pusher, ikke bare sine egne, men også mine grenser. De er modige og nysgjerrige, humoristiske og kreative og har en helt annen stil og tempo enn meg. De er gode sparringspartnere og inspirerer meg til å stadig strekke meg etter mer og bedre. Vi er ikke alltid enige og temperaturen kan til tider være høy. Det er berikende, forfriskende og av og til smått irriterende hvor godt de kjenner meg og hvor lett de gjennomskuer meg. Jeg setter uendelig stor pris på det samarbeidet vi har!!

Det står respekt av det disse to gjør, for de går en lite opptråkket vei. Med tiden til hjelp har de bygget sten for sten, prøvet og feilet, prøvet igjen og lykkes og turt å gå i helt nye retninger for å kunne finne sin egen vei – som utøvere og aller mest som mennesker. Det krever både mot, intelligens og tålmodighet. For Are og Kristoffer har det så langt resultert i noen andre valg enn tidligere og pallplassering i hver verdenscup samt VM-gull i 2013.

Kristoffer_Brun_og_Are_Strandli

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: