Gå til innhold

En prestasjonsjunkies bekjennelser

Det er snart skoleferie, og siden jeg – fortsatt – tenker på året som et skoleår, er det tid for å takke. Takke alle de jeg har fått lov å møte i løpet av året som er beviser på at det går an å jobbe for drømmen sin. Lenge. Uten å vite hva resultatet blir. Jeg beundrer dere dypt! For det koster. Å ha tro på det man driver med, dag etter dag, år etter år. Uten at så mange andre vet om det, eller for den saks skyld tror på det. Og uten at man selv vet om det blir en suksess. Det krever både mot og sårbarhet. Blandt annet.

Dere skal vite at dere er en stor trygghet og vanvittig inspirasjonskilde for meg her jeg sitter og skal prøve på noe nytt som jeg ikke vet om 1) noen kommer til å like, 2) noen kommer til å utgi eller 3) har noe særlig betydning. For en prestasjonsjunkie som meg er det krevende.

For ja, jeg må bite i det sure eplet og gi dere som har påpekt dette i en årrekke rett. Dere kjenner meg godt og jeg burde visst at dere vet. Men tar man livsløgnen fra et menneske osv…jeg har likt å tro at prestasjonsjunkien er noe jeg har lagt bak meg og at prestasjonsdyret er temmet. Jeg har jobbet SÅÅ hardt for å bli bevisst og mild og snill og ikke konkurrerende at jeg jammen klarte å bli overtrent/utbrent/whatever av det også.

Blitt sånn eller født sånn, er et betimelig spørsmål. Jeg skal ikke gå inn på en lengre diskusjon om det her, men heller vel mot ‘født sånn’. For da jeg i sin tid kom hjem fra konkurranser og mamma spurte meg om jeg hadde hatt det gøy, synes jeg det var et helt irrelevant spørsmål. Gøy? Hva hadde det med saken å gjøre?
Og da jeg som en stolt hund med et fint kjøttben presenterte pappa for en smigrende jobbmulighet jeg hadde fått og hans respons var at “det tror jeg ikke er så godt for deg, Cathrine”, tenkte jeg “Godt for meg? Det er jo anerkjennelse!” Idag vil jeg bare ydmykt si at jeg har to meget kloke foreldre…

Jeg leste et sted at vi alle har hver vår helt unike form for galskap. Det gjelder antakelig også våre prestasjonsdyr. For de fleste av oss har et på lur som dukker opp på ulike måter til ulike tider. På mange måter er prestasjonsdyret til stor nytte, for det er ingen tvil om at det tar deg fremover. Men det er en lunefull venn som må omgås med omhu.

Mitt prestasjonsdyr er verken spesielt opptatt av eller flink til i å glede seg over prosessen. For mye usikkerhet og potensielt tidsløseri. Fortest mulig til mål så vi kan avgjøre om dette var verdt å bruke tiden på. Slik går man glipp av mye, svært mye – egentlig mesteparten av livet. For selve prestasjonsoppnåelsen er jo så forsvinnende kort sammenliknet med hele den veien man gikk for å komme dit.

Tilbake til dagens situasjon så sitter jeg nå og skriver på mine bøker. Jeg elsker det, vil helst bare gjøre det – hele tiden! Jo mer jeg skriver, jo flere ideer dukker opp og timene flyr. Jeg lever med og i de bøkene 24/7. Det må være det som er å være i sonen. Eller å kose seg med prosessen. Men så kjenner jeg prestasjonsdyret som stadig glefser meg i hælene. “Skynd deg!” sier det. “Skynd deg å bli ferdig så du vet om det er verdt å bruke tid på.” Det er forsåvidt greit, men når dyret hopper opp i strupen på meg, er det ikke greit lenger. “Du vet ikke om det bare er tull det du driver med, om du kommer til å tjene penger på det.” glefser dyret. Ned, sitt, dekk, Prestasjonsdyr – det der gjør meg bare stiv av skrekk og er IKKE produktivt.

Nei, jeg vet ikke det. Det er det ingen som gjør noe nytt som vet.

Jeg har nylig latt meg begeistre av filmene om Steve Jobs og Nelson Mandela. Visste de at det de jobbet så knallhardt for kom til å gjøre dem legendariske (forøvrig uten sammenlikning til mitt lille prosjekt)? Nei, de gjorde ikke det. Vet alle mine inspirasjonskilder og hverdagshelter at de kommer til å få det til? Noen har begynt å få forsmaken på det, andre er ikke der ennå. Men stopper det dem? Nei, det gjør ikke det.

For så lenge du selv brenner for det du driver med, gir det glede for flere enn deg. Det er verdifullt nok til at det er verdt å bruke tiden på. Det er ingen andre som kan bestemme det for deg. Så får prestasjonsdyret dopes litt ned og legges i buret sitt for en stund.

Tror jammen jeg skal fortsette å kose meg med den der prosessen, jeg. Det har gitt mersmak. Og jeg kan vel samtidig allikevel være opptatt av anerkjennelse, prestasjoner og innflytelse. Det ene utelukker jo ikke det andre – og kanskje blir det mer balanse slik?

4cb5brdcg-kopi

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: